Kjedeblogging? Ikke helt min greie, men for all del. Liv Grete utfordret, og jeg tar vel imot denne ene gangen, så får heller de som leser dette og føler seg inspirert til å anse seg som utfordret av meg være det samme, og skrive ti ting om seg selv.
Jeg er da også ellers stor fan av lister.
Så, uten noen særlig lenger introduksjon (den har da ellers vært lang nok)...
1. Jeg er ikke singel. Det er bare å beklage overfor alle dere tenåringsgroupies der ute. Denne mannen er snakket for. Ingas fantastiske samlinger med ord finner dere forøvrig lenger nede og til høyre, like i nærheten av min søsters og Maris blogger.
2. Jeg blir av en eller annen grunn ansett som datakyndig av mange. På jobb er det ofte meg folk spør etter når det er dataproblemer. Dette gjorde de allerede før jeg ble supervisor, til tross av at de fleste problemer som oppstår enkelt kan løses ved å trykke alt+tab, skru på pc-skjermen, og i enkelte tilfeller koble i kontakten sånn at maskinen får strøm.
3. Jeg liker små dubeditter. Jojoer, astrojax (som høres fryktelig nerdeharry ut, men som... ok, det er kanskje litt nerdeharry), snurrebasser, sjongleringsballer ogsåvidere er knall!
4. Jeg har i løpet av livet spilt på følgende: Amiga, Commandore 64, Sega Master System II, Nintendo, Sega Mega Drive, Super Nintendo, Playstation, Nintendo 64, Playstation 2, X-box, X-box 360, Playstation 3, Nintendo Wii, Gameboy, Gameboy color, Gameboy advance, Nintendo DS og PC.
5. Jeg liker også å spille brettspill. Lenge siden det har blitt så mye av det nå. Jeg lærte meg sjakk som 7-åring, og har enda ikke gått helt lei av spillet.
6. Jeg prøver å lære meg selv å spille bass. Jeg og Bjarne Fredrik hadde en ide som vi kalte Elektrobotnika, som skulle være et coverband. Vi skulle bare covre (går det an å si "covre", eller heter det noe annet?) themes fra 80- og 90-talls amerikanske tegnefilmserier.
7. Jeg liker tegneserier. Jeg kunne utdypet og spesifisert, men det der bare plass til ti punkter på denne lista, og de skulle handle om meg, ikke nødvendigvis om tegneserier.
8. Jeg er kristen. Ja, jeg tror faktisk at Jesus gikk på vannet, og at han gjorde vann til vin. Jeg skjønner ikke hvorfor det er de tingene som folk velger å spørre om, som om det skulle være mer utrolig enn at jeg tror Gud skapte hele universet...
9. jeg er avholds. Det betyr at jeg ikke drikker alkohol. Men jeg drikker brus og kullsyreholdig vann. Veldig glad i brus og kullsyreholdig vann. Og juice. Jeg liker juice.
10. Jeg er nerd. Veldig nerd. Jeg liker å lete etter D.U.C.K. i Don Rosa sine donald-historier, at det finnes en sesong 8 av Buffy: The Vampire Slayer i tegneserieform, at Marvel har begynt å gå mer inn i hollywood og dermed selv ta kontrollen over hvordan filmene om superheltene deres blir, og at skaperen av tv-serien Babylon 5 egentlig ikke ville ha navnetrekket sitt på bladene hvor Spider-man inngår en pakt med en demon hvor betalingen er ekteskapet mellom ham og Mary Jane.
tirsdag 9. desember 2008
torsdag 27. november 2008
Ekstrem retro
80-tallet har vært in siden begynnelsen av 90-tallet, 60 og 70-tallsrock er fremdeles populært og mørkkledte mennesker verden over henter inspirasjon fra barokk og viktoriansk tid. Likevel, det blekner lit mot det bt.no skriver om her.
fredag 7. november 2008
Spill
Ooh! Er det... Ja, jeg tror det er... Jepp, ganske sikker nå... Det er ei ny liste!
Denne gangen handler det om spill! Ingen spesiell grunn til det egentlig, men i disse MMO-tider føler jeg fokuset fjernes mer og mer fra spill som fortellermedium. Joda, de finnes der ute de også, og det finnes vissnok spillere av MMOer som rollespiller i stedet for grindfesting, men næh... Jeg liker litt walls of text i mine spill. Gjerne med stemmer også, men spillet skal kunne føles som en interaktiv bok for at jeg virkelig skal kunne nyte det. Så her er min favorittliste over slike spill, uansett sjanger, konsoll og årstall. Som vanlig i ingen spesiell rekkefølge.
PC:
Jeg var der da det første Heroes of Might and Magic-spillet kom ut. Spilte det ikke så mye, men så på når en noe eldre nabo holdt på med historiedelen. Uten å egentlig være noe spesiellt stø i engelsk, kunne jeg med en gang se at dette var noe ganske unikt. Siden har jeg i hvertfall testet ut, om ikke fullført, historiedelen i alle spillene i serien fra 1 til 5. Strategielementet blir viktigere, og de forskjellige rasene blir mer og mer balanserte etterhvert, men det er fremdeles mye utvikling på historiedelen også. I tillegg til hovedhandlingen, finnes det også mange enkeltscenarier med sine egne små fortellinger, som for eksempel "battle of the sexes" fra Heroes 3, hvor kjønnene blir karikert på det styggeste, og det fortelles hvordan den ene klarer seg uten den andre.
Jeg var der også for Red Alert og Command and Conquer gjennom den samme naboen. Dette var også strategispill, men i motsetning til Heroes, som var et turbasert spill, var disse mitt første møte med sanntidsstrategi. Har stort sett ikke vært veldig flink på å tenke strategi fort, så jeg foretrakk fort å se på når Sjur spilte historiedelen. Jeg kjøpte nylig en billig samleboks med samtlige spill fra serien som ble laget det første tiåret, og de holder fremdeles mål. Command and Conquer handler om en fremtid der en kapitalistisk verdensallianse kjemper en tapende kamp mot en stor terroristgruppe om Tiberum, som er en nyoppdaget ressurs som har begynt å vokse frem diverse steder på jorden, mens Red Alert spillene handler i første omgang det som ville blitt andre verdenskrig om Einstein hadde funnet opp en tidsmaskin og dratt tilbake i tid for å drepe Hitler mens han enda var student og ukjent maler. slik jeg forstår det handler nummer 2 om fortsettelsen av dette, mens i nummer 3, som er ute nå, har kommunistene som tydligvis tapte en grusom kamp i forrige spill, sent folk tilbake i tid igjen for å denne gangen drepe Einstein like etter at han drepte Hitler. Det fantastiske med disse spillene er de utrolig stereotype skuespillerprestasjonene mellom oppdragene. Det er gøy! ^_^
I Civilization skaper du mer eller mindre din egen verdenshistorie. Det er forsovidt nok til å havne på denne lista, men jeg har ikke så mye mer å si om det egentlig...
Star Wars: Knights of the Old Republic er det spillet som fikk meg til å sette meg ned for å se den opprinnelige Star Wars-triologien. Jeg hadde sett de to første filmene fra prequel-triologien, og vært borti Jedi knight og et par andre uten å bli videre imponert, så jeg var skeptisk. Knights of the Old Republic har handling rundt 2000 år før filmene og har skapt sin helt egne setting innenfor universet (jeg ble overlykkelig da jeg forstod at jeg slapp å se den stygge masken til Darth Vader. Jeg forstår at den har blitt et ikon, men det finnes grenser for hvor sjarmerende ond, mekanisk pusting kan bli)
Vampire the Masquerade: Bloodlines er et spill jeg fikk til bursdagen av Toni for noen år siden. Jeg følte jeg egentlig hadde vokst av meg hele facinasjonen for vampyrer og denslags, men jeg ga det en sjanse en uke jeg hadde fri. Nå, et par år etter, har jeg hele Buffy the vampire slayer på DVD og Kindred: the embraced, som er en lavbudskjetts tv-serie basert på samme univers som spillet er laget i. I et av de første oppdragene skal man drive ut et spøkelse fra et hotell tydelig inspirert av Stanley Kubrics the Shining, og man merker hele tiden hvordan Vampyrer med høyere rang manipulerer deg til å gjøre ting for dem mer enn å faktisk forlange eller betale deg for å gjøre det.
Portal er et puslespill. Et førstepersonskyter-puslespill. Man er bevepnet med "the Aperturer Science portable portal device" som skyter ut blå og oransje portaler. Man går inn den ene, og kommer ut gjennom den andre. Spillet har en god fysikkmotor, og det utnyttes til fulle. "Speedy thing goes in, speedy thing goes out" og så videre. Spillet har tre figurer av viktighet. Deg selv, som man bare kan se gjennom portaler. En kvinne i tyve-tredveårene i orange fangedrakt og med støtdempere på bena slik at hun skal kunne tåle store hopp. GLaDys, en datamaskin med en sarkastisk mørk streak som forteller deg om testene du skal gjennom ("Unfurtunatly, the next room is under maintenence, instead we'll use this shooting range course for battledroids. We apologise for the inconvenience.", "This room is unsolvable, please make no attempt to solve it"). Siste figur er "the aperture science weighted companion cube". Man får den i begynnelsen av et oppdrag, og skal ha den med seg gjennom hele oppdraget frem til slutten av det, da man får beskjed om å destruere den. Når man er ferdig med oppdraget, kommer man av og til innom rom hvor tidligere test-subjects har skriblet ned kjærlighetserkleringer til Companion Cube. ("The weighted companion cube will not leave you, betray you or say you're ugly, even tough you are", "The Aperture Science Weighted Companion Cube does not speak. However, should it do so, we advise you to disregard its advice."
Konsoll:
James Bond: Goldeneye er det eneste Førstepersonskyterspillet jeg virkelig liker. God historie, våpen man kan treffe ting med... hva er det å ikke like? Spilte det mye på Nintendo 64 sammen med Ivar hjemme. Til og med Flerspillerdelen er ok.
Legend of Zelda: Ocarina of Time er spillet jeg kjøpte sammen med min egen Nintendo 64. Fine historien og handlingen... ^_^
Final Fantasy 6-10. Spilte disse mye på sene kvelder og helger på Framnes sammen med Toni. Det vil si, jeg spilte FF, han spilte Planescape Torment, Fallout 2 eller noe i den stilen på PC, mens jeg satt med PS2-en hans. Det ble mye 80-tallsmusikk, og prating gjennom disse timene. Savner igrunnen det.
Super Mario 64 fulgte med Nintendoen min. Gøy! Målgruppen er sikkert hakket under der jeg ligger, men jeg liker å se på det mer som en klassiker med bred appel, og jeg er visst ikke den eneste som gjør det.
Aii... Det ble en mye lengre liste enn jeg hadde regnet med. Kanskje best jeg slutter nå.
Nei, vent. Funcom! Den Lengste Reisen og DLR: Drømmefall er fantastiske spill med god historie. Gameplay har noen svakheter, men ikke nok til å trekke ned den fantastiske historien og stemmegivningen. Dreamfall chapters kommer til å bli det første kapittelbaserte spillet jeg kommer til å spille. Når det kommer ut. En gang.
Denne gangen handler det om spill! Ingen spesiell grunn til det egentlig, men i disse MMO-tider føler jeg fokuset fjernes mer og mer fra spill som fortellermedium. Joda, de finnes der ute de også, og det finnes vissnok spillere av MMOer som rollespiller i stedet for grindfesting, men næh... Jeg liker litt walls of text i mine spill. Gjerne med stemmer også, men spillet skal kunne føles som en interaktiv bok for at jeg virkelig skal kunne nyte det. Så her er min favorittliste over slike spill, uansett sjanger, konsoll og årstall. Som vanlig i ingen spesiell rekkefølge.
PC:
Jeg var der da det første Heroes of Might and Magic-spillet kom ut. Spilte det ikke så mye, men så på når en noe eldre nabo holdt på med historiedelen. Uten å egentlig være noe spesiellt stø i engelsk, kunne jeg med en gang se at dette var noe ganske unikt. Siden har jeg i hvertfall testet ut, om ikke fullført, historiedelen i alle spillene i serien fra 1 til 5. Strategielementet blir viktigere, og de forskjellige rasene blir mer og mer balanserte etterhvert, men det er fremdeles mye utvikling på historiedelen også. I tillegg til hovedhandlingen, finnes det også mange enkeltscenarier med sine egne små fortellinger, som for eksempel "battle of the sexes" fra Heroes 3, hvor kjønnene blir karikert på det styggeste, og det fortelles hvordan den ene klarer seg uten den andre.
Jeg var der også for Red Alert og Command and Conquer gjennom den samme naboen. Dette var også strategispill, men i motsetning til Heroes, som var et turbasert spill, var disse mitt første møte med sanntidsstrategi. Har stort sett ikke vært veldig flink på å tenke strategi fort, så jeg foretrakk fort å se på når Sjur spilte historiedelen. Jeg kjøpte nylig en billig samleboks med samtlige spill fra serien som ble laget det første tiåret, og de holder fremdeles mål. Command and Conquer handler om en fremtid der en kapitalistisk verdensallianse kjemper en tapende kamp mot en stor terroristgruppe om Tiberum, som er en nyoppdaget ressurs som har begynt å vokse frem diverse steder på jorden, mens Red Alert spillene handler i første omgang det som ville blitt andre verdenskrig om Einstein hadde funnet opp en tidsmaskin og dratt tilbake i tid for å drepe Hitler mens han enda var student og ukjent maler. slik jeg forstår det handler nummer 2 om fortsettelsen av dette, mens i nummer 3, som er ute nå, har kommunistene som tydligvis tapte en grusom kamp i forrige spill, sent folk tilbake i tid igjen for å denne gangen drepe Einstein like etter at han drepte Hitler. Det fantastiske med disse spillene er de utrolig stereotype skuespillerprestasjonene mellom oppdragene. Det er gøy! ^_^
I Civilization skaper du mer eller mindre din egen verdenshistorie. Det er forsovidt nok til å havne på denne lista, men jeg har ikke så mye mer å si om det egentlig...
Star Wars: Knights of the Old Republic er det spillet som fikk meg til å sette meg ned for å se den opprinnelige Star Wars-triologien. Jeg hadde sett de to første filmene fra prequel-triologien, og vært borti Jedi knight og et par andre uten å bli videre imponert, så jeg var skeptisk. Knights of the Old Republic har handling rundt 2000 år før filmene og har skapt sin helt egne setting innenfor universet (jeg ble overlykkelig da jeg forstod at jeg slapp å se den stygge masken til Darth Vader. Jeg forstår at den har blitt et ikon, men det finnes grenser for hvor sjarmerende ond, mekanisk pusting kan bli)
Vampire the Masquerade: Bloodlines er et spill jeg fikk til bursdagen av Toni for noen år siden. Jeg følte jeg egentlig hadde vokst av meg hele facinasjonen for vampyrer og denslags, men jeg ga det en sjanse en uke jeg hadde fri. Nå, et par år etter, har jeg hele Buffy the vampire slayer på DVD og Kindred: the embraced, som er en lavbudskjetts tv-serie basert på samme univers som spillet er laget i. I et av de første oppdragene skal man drive ut et spøkelse fra et hotell tydelig inspirert av Stanley Kubrics the Shining, og man merker hele tiden hvordan Vampyrer med høyere rang manipulerer deg til å gjøre ting for dem mer enn å faktisk forlange eller betale deg for å gjøre det.
Portal er et puslespill. Et førstepersonskyter-puslespill. Man er bevepnet med "the Aperturer Science portable portal device" som skyter ut blå og oransje portaler. Man går inn den ene, og kommer ut gjennom den andre. Spillet har en god fysikkmotor, og det utnyttes til fulle. "Speedy thing goes in, speedy thing goes out" og så videre. Spillet har tre figurer av viktighet. Deg selv, som man bare kan se gjennom portaler. En kvinne i tyve-tredveårene i orange fangedrakt og med støtdempere på bena slik at hun skal kunne tåle store hopp. GLaDys, en datamaskin med en sarkastisk mørk streak som forteller deg om testene du skal gjennom ("Unfurtunatly, the next room is under maintenence, instead we'll use this shooting range course for battledroids. We apologise for the inconvenience.", "This room is unsolvable, please make no attempt to solve it"). Siste figur er "the aperture science weighted companion cube". Man får den i begynnelsen av et oppdrag, og skal ha den med seg gjennom hele oppdraget frem til slutten av det, da man får beskjed om å destruere den. Når man er ferdig med oppdraget, kommer man av og til innom rom hvor tidligere test-subjects har skriblet ned kjærlighetserkleringer til Companion Cube. ("The weighted companion cube will not leave you, betray you or say you're ugly, even tough you are", "The Aperture Science Weighted Companion Cube does not speak. However, should it do so, we advise you to disregard its advice."
Konsoll:
James Bond: Goldeneye er det eneste Førstepersonskyterspillet jeg virkelig liker. God historie, våpen man kan treffe ting med... hva er det å ikke like? Spilte det mye på Nintendo 64 sammen med Ivar hjemme. Til og med Flerspillerdelen er ok.
Legend of Zelda: Ocarina of Time er spillet jeg kjøpte sammen med min egen Nintendo 64. Fine historien og handlingen... ^_^
Final Fantasy 6-10. Spilte disse mye på sene kvelder og helger på Framnes sammen med Toni. Det vil si, jeg spilte FF, han spilte Planescape Torment, Fallout 2 eller noe i den stilen på PC, mens jeg satt med PS2-en hans. Det ble mye 80-tallsmusikk, og prating gjennom disse timene. Savner igrunnen det.
Super Mario 64 fulgte med Nintendoen min. Gøy! Målgruppen er sikkert hakket under der jeg ligger, men jeg liker å se på det mer som en klassiker med bred appel, og jeg er visst ikke den eneste som gjør det.
Aii... Det ble en mye lengre liste enn jeg hadde regnet med. Kanskje best jeg slutter nå.
Nei, vent. Funcom! Den Lengste Reisen og DLR: Drømmefall er fantastiske spill med god historie. Gameplay har noen svakheter, men ikke nok til å trekke ned den fantastiske historien og stemmegivningen. Dreamfall chapters kommer til å bli det første kapittelbaserte spillet jeg kommer til å spille. Når det kommer ut. En gang.
mandag 3. november 2008
Skrivesperre
Jeg sliter litt med skrivesperre for tiden. mye som skjer rundt meg, og det er lenge siden sist jeg hadde et så aktivt sosialt liv. Det skulle vel egentlig bety at jeg ville ha mer å skrive om enn mindre, men siden bloggen min alltid har vært mer av en tankebank enn en dagbok, så blir det vel ikke det likevel.
Nuvel. Jeg har blandt annet benyttet mye av den siste tiden til dype diskusjoner om viktige temaer, og har valgt ut et av disse for å lage en ny liste, ganske ulik den om filmene for to poster siden.
Den skal handle om brus.
Jeg har nemlig fått det bemerket at jeg på en eller annen merkelig måte klarer å komme på feiringer/fester med alkoholfri drikke ingen av de tilstedeværende har smakt før. Jeg liker å introdusere folk for nye ting, så dermed... brus.
Aller først ut er Oscar Syltes brus med ananassmak. Inga har allerede blitt introdusert for denne, takket være utflyttermoldenseren som har tatt over som butikksjef på Rema 1000 i Nygårdsgaten. Mange, mange gode minner er knyttet til ananasbrus...
...selv om mestringsfølelsen av å sitte for seg selv med en iskald Eplerose på en holme ute i ulsteinvik etter ei overlevelseshelg var enorm. Jeg hadde nettopp fått i meg en ordentlig utendørs tacomiddag og var stappmett, da jeg endelig ble sendt ut på et siste solooppdrag. Slapp av, drikk brus, og tenk gjennom hva du har fått til i løpet av helga. God følelse, og brusen var ikke vond den heller. Jeg ønsker Brænne bryggeri alt godt.
Hjemme i Bergen er det Hansa som gjelder. Eller nærmere bestemt, Hansas grapesoda. Schweppes har også en, men den er ikke like god av en eller annen merkelig grunn. Kan ha noe med at deres sikkert egentlig er ment som blandevann. Ikke at det hindrer Schweppes lemon fra å være en av mine gamle favoritter, som jeg nå og da vender tilbake til.
Jeg liker ikke Coca-Cola company. Jeg har i større eller mindre grad boikottet dem siden jeg var 16, og bidro til at Cola-automatene på skolen forsvant. Likevel... Urge er godt. Det er veldig godt... Og det lages og distrubiers visst bare i Norge. Det var bare her brusen ble populær.
...og jeg liker Mozell-reklamene. Brusen kan ikke hamle opp med eplerose, som er den soleklare eneren på eplebrus, men det er en god erstatter.
mandag 20. oktober 2008
Lang tid, null post, mye liv
Det skjer ting!
Jobber fremdeles på Respons, og verdensøkonomien ser ut til å ha blitt utrolig syk, men fremdeles. Her er en liten liste over nevneverdige ting jeg har gjort den siste tiden:
Jeg har sett Mamma Mia på kino. Den var mye bedre og langt mer underholdende enn jeg hadde trodd på forhånd.
Jeg fant ut at laptopen min defragmenteres av seg selv hver uke.
Jeg har sett Hackers på en stor LCD-skjerm.
Jeg har sett Cats på en mye mindre, men fremdeles ikke helt liten klassisk TV-skjerm.
Jeg har spist vegetarisk taco for første gang.
Jeg har spist utehamburger for første gang siden "the texaco-incident" i -05
Jeg har vært på Vilvite-senteret og sett masse utrolig kule ting.
Jeg har vært på fretex og funnet meg en lilla skjorte som passet meg perfekt og som så mye bedre ut enn den jeg hadde lyst på dagen før som kostet 600kr mer.
Jeg har gjort alt over sammen med kjæresten min Inga, som er ei utrolig pen, hyggelig, talentfull, snill, flink, engasjert og spesiell jente.
Og jeg har for første gang vært på en interiørbutikk fordi jeg følte for det. Sengesettene og håndklærne jeg kjøpte er riktignok sorte, men jeg føler det er en slags begynnelse på voksenhet.
onsdag 1. oktober 2008
Favoritter
Jeg har prøvd å lage meg en liste over mine favorittfilmer. Det startet litt som to eller tre uavhengige diskusjoner jeg har hatt om temaet de siste par dagene, og endte med at jeg etterhvert følte for å lage noe litt offisielt. Så her er første utkast, med begrunnelse og i ingen spesiell rekkefølge.
Forrest Gump må med. Tom Hanks gjør sin beste rolle noensinne og alt av effekter, timing, dialog og spill funker som det skal. Alt funker, så jeg kan egentlig ikke trekke frem noe. Gump er ikke smart, men han har en optimisme som... ja.
Hackers hører også hjemme. Sone 2 utgaver av filmen er så skjeldne at de er å regne som samleobjekt, så jeg har amerikansk opptrykk. Kostymeavdelingen har tatt helt av i filmen, og manusforfatterne viser en total mangel på forståelse for hva som går an å gjøre med en ISDN-linje og et tastatur, men det er gøy.
Matrix: Enda mer hacking, med konsekvenser hovedsaklig i cyberspace.Filmen er en frittstående genistrek som blir mye mindre genial hvis man ser den i sammenheng med oppfølgerene. "To enjoy this movie, you have to realize the truth. There is no sequels."
Sin City: Robert Rodrigues og Frank Miller jobber sammen om å filmatisere tegneserien til Frank Miller. Det ser ut som om de har brukt tegneserien som storyboard og latt det stå til. Tre historier om tre menn som er litt mindre gale og onde enn alle andre menn i byen.
Dark knight: Det gjør litt vondt å plassere en så ny film på lista. Men den fortjener det. Heath Ledger som Joker gir meg frysninger. Filmen er ekstrem, og Batman er en dyp kontrast til "speidergutten" Supermann.
Stardust: En romantisk komedie satt i en actionfylt fantasyverden. Basert på en bok av Neil Gaiman, og handler om en mann, ei stjerne, prinser som konkurrerer om hvem som blir konge, og hekser på leting etter evig ungdom.
Frihetens Regn: Fengselslivet og rømningsforsøk og Morgan Freeman, Hollywoods koseligste mann.
Shaolin Soccer: Kinesisk overdreven kampsport-skole melder seg på en fotballturnering. I finalen møter de regjerende mester "Team Evil" som har blitt pumpet fulle av "American drugs". Samme gjeng som står bak Kung Fu Hustle.
Det tror jeg er det. Sånn foreløpig, i det minste.
mandag 22. september 2008
Hva man finner ut når man er syk.
Det er et eller annet med å være syk. Jeg kan ikke si jeg liker det noe særlig, men det tvinger deg på en måte til å roe ned og tenke. Jeg har jobbet mye i det siste, og folk rundtom har vært stresset. Dette gjaldt for Raptus, og det gjelder for Respons. Selv... Jeg sliter litt med å henge med på alt det der. Det er mulig det har sammenheng med at jeg var mye mer stresset mens jeg studerte, men jeg føler meg ganske rolig stort sett som supervisor på jobb. Så lenge jeg har en halv time til å forberede med, i det minste...
Men tilbake til det å være syk. Vanligvis skriver jeg en stund før jeg setter meg inn hos Tjerand når jeg ikke er på jobb. Andre ganger blir det til at jeg turer nedover til Bjarne Fredrik de timene i uka begge har fri samtidig. Men nå når jeg var syk... Vel, jeg ble godt kjent med youtube.
Utover det fant jeg ut at jeg skulle se litt nærmere på religiøsitet hos X-men. Jeg har tidligere, i langt mer seriøse og karaktergivende situasjoner enn dette brukt X-men til å illustrere Decartes og "en eller annen fransk fyr som jeg ikke kommer på i farten"s uttalelser om hva "jeget" er, og de har alltid vært amerikanske tegneseriers store anti-hat flaggbærere, om det nå skulle gjelde rasisme, homo-hets eller nettopp religiøs forfølgelse. Så jeg tenkte det kunne være interessant å finne ut litt.
Og det gjorde jeg. her er en side hvor man finner ut hvilken trosretning superhelten du heier på tilhører, hvor sterkt definerende troen er for karakteren, og hvor man kan finne bekreftelser på dette. Disney er visst ikke tatt med, men det er kanskje like greit...
Uansett, utrolig hva man finner når man er for sliten til å gjøre noe annet.
Abonner på:
Innlegg (Atom)