Dr. Horrible's sing along blog

Joss Whedon har laget noe nytt! Det vil si, det har visst vært ute ei stund, men jeg oppdaget det ikke før for litt siden. Det er en kort musical om en litt stakkarslig superskurk som forelsker seg samtidig som han søker om en plass i "the evil league of evil" eller noe. Problemet hans er at hans nemesis Captain Hammer er ute etter den samme jenta, og hva har vel en ussel skurk å stille opp med mot en helt som ham?

videoen varer litt i overkant av 40 minutter.

http://www.hulu.com/watch/28343/dr-horribles-sing-along-blog

Om supermann

Noen ganger hender det at jeg reflekterer over ting. Åpner det lille kritiske øyet inne i meg og oppdager ting i medier jeg utsetter meg selv for som er mindre en troverdige. Jeg gir de nevnte medier ganske mye slakk på akkurat dette, i og med at mye av det jeg liker å lese og å se handler om superhelter eller overnaturlige vesner av andre slag. Likevel har selv jeg en slags grense. Jeg er ikke helt sikker på nøyaktig hvor den går, men jeg vet den er der. Jeg er ganske sikker på at den er en av grunnene til at jeg ikke liker Supermann.

Supermann har nemlig et troverdighetsproblem. Det vil si, verdenen rundt supermann har et troverdighetsproblem. Jeg ønsker ikke å gå så mye nærmere innpå supermann selv, da de fleste andre som er en smule kritiske allerede har påpekt at et par briller kanskje ikke er verdens mest gjennomførte forkledning, eller at å forklare superpust med at tyngdekraften på jorda er så mye lavere enn på hjemplaneten hans. Selv om det naturligvis skurrer at radioaktive biter av hjemplaneten hans bare er skadelig for kryptonesere og at de tydeligvis finnes overalt til tross for at serien hele tiden påpeker hvor skjeldne de er, er det heller ikke dette som er det store slaget på spikeren.

Det er innbyggerne i verdenen der han bor som er problemet, med mindre fugler er utrydningstruet og Metropolis er en eneste stor "no-fly zone" vil det da hverken være dramatisk eller sensasjonelt nok at en av dem skulle fly forbi til at tilfeldige folk i gaten peker opp og roper "Se, det er en fugl", "Nei, det er et fly" eller lignende. At det hverken er fugl eller fly, men tvert imot Superman som flyr forbi gjør ikke saken stort bedre. Bortsett fra for han ene som til slutt roper "Nei, det er Supermann!" Man må vel kunne innrømme at synet av en flyvende mann med tettsittende blått kostyme og rød kappe tross alt er litt imponerende. Om en ikke like imponerende som at noen kan ta feil av en såpass spesiellt utseende person og et fly.

En slags oppdatering på hva jeg gjør i fritiden.

Jeg har en gang i løpet av dette siste halvåret anskaffet meg bassgitar. Jeg innså nemlig at å kunne spille noen få enkle sanger på piano etter gehør egentlig ikke betyr at jeg faktisk kan spille et instrument, så nå prøver jeg å lære meg et. Når jeg føler meg god nok og andre gjør det samme, har jeg en åpen plass ventende på meg i det fremtidige bandet Elektrobotnika. Se etter plakatene våre som muligens kommer i løpet av det nærmeste tiåret.

Jeg har i de siste par årene vært med i en rollespillgruppe som har vært fokusert rundt Dungeons and Dragons. Et av medlemmene forsvant og ryktene forteller at han nå oppholder seg på Stord, så denne er nå oppløst. Som erstatning starter vi nå i sommer opp en ny gruppe som vil ha fokus i verdenen rundt Wheel of Time-bokserien. Vi har fremdeles plass til et medlem eller to hvis noen skulle være interessert.

Jeg har siden sommeren startet begynt på bokserien om Anita Blake av Laurell K. Hamilton, som er en slags detektivserie i noir-stil hvor mordene har en tendens til å bli begått av lycantroper (varulver -leoparder -rotter osv.), vampyrer, feer og diverse.

Jeg er glad i film, og har endelig sett en film basert på en sann historie som jeg virkelig likte. Hittil har A Beautiful Mind vært den eneste, men 21 anbefales altså. Jeg har lyst til å lære meg å telle kort en gang. Ikke det at jeg har tenkt å bruke det eller noe, ihvertfall ikke i Las Vegas, men jeg syns det virker spennende.