Spill

Ooh! Er det... Ja, jeg tror det er... Jepp, ganske sikker nå... Det er ei ny liste!

Denne gangen handler det om spill! Ingen spesiell grunn til det egentlig, men i disse MMO-tider føler jeg fokuset fjernes mer og mer fra spill som fortellermedium. Joda, de finnes der ute de også, og det finnes vissnok spillere av MMOer som rollespiller i stedet for grindfesting, men næh... Jeg liker litt walls of text i mine spill. Gjerne med stemmer også, men spillet skal kunne føles som en interaktiv bok for at jeg virkelig skal kunne nyte det. Så her er min favorittliste over slike spill, uansett sjanger, konsoll og årstall. Som vanlig i ingen spesiell rekkefølge.

PC:

Jeg var der da det første Heroes of Might and Magic-spillet kom ut. Spilte det ikke så mye, men så på når en noe eldre nabo holdt på med historiedelen. Uten å egentlig være noe spesiellt stø i engelsk, kunne jeg med en gang se at dette var noe ganske unikt. Siden har jeg i hvertfall testet ut, om ikke fullført, historiedelen i alle spillene i serien fra 1 til 5. Strategielementet blir viktigere, og de forskjellige rasene blir mer og mer balanserte etterhvert, men det er fremdeles mye utvikling på historiedelen også. I tillegg til hovedhandlingen, finnes det også mange enkeltscenarier med sine egne små fortellinger, som for eksempel "battle of the sexes" fra Heroes 3, hvor kjønnene blir karikert på det styggeste, og det fortelles hvordan den ene klarer seg uten den andre.

Jeg var der også for Red Alert og Command and Conquer gjennom den samme naboen. Dette var også strategispill, men i motsetning til Heroes, som var et turbasert spill, var disse mitt første møte med sanntidsstrategi. Har stort sett ikke vært veldig flink på å tenke strategi fort, så jeg foretrakk fort å se på når Sjur spilte historiedelen. Jeg kjøpte nylig en billig samleboks med samtlige spill fra serien som ble laget det første tiåret, og de holder fremdeles mål. Command and Conquer handler om en fremtid der en kapitalistisk verdensallianse kjemper en tapende kamp mot en stor terroristgruppe om Tiberum, som er en nyoppdaget ressurs som har begynt å vokse frem diverse steder på jorden, mens Red Alert spillene handler i første omgang det som ville blitt andre verdenskrig om Einstein hadde funnet opp en tidsmaskin og dratt tilbake i tid for å drepe Hitler mens han enda var student og ukjent maler. slik jeg forstår det handler nummer 2 om fortsettelsen av dette, mens i nummer 3, som er ute nå, har kommunistene som tydligvis tapte en grusom kamp i forrige spill, sent folk tilbake i tid igjen for å denne gangen drepe Einstein like etter at han drepte Hitler. Det fantastiske med disse spillene er de utrolig stereotype skuespillerprestasjonene mellom oppdragene. Det er gøy! ^_^

I Civilization skaper du mer eller mindre din egen verdenshistorie. Det er forsovidt nok til å havne på denne lista, men jeg har ikke så mye mer å si om det egentlig...

Star Wars: Knights of the Old Republic er det spillet som fikk meg til å sette meg ned for å se den opprinnelige Star Wars-triologien. Jeg hadde sett de to første filmene fra prequel-triologien, og vært borti Jedi knight og et par andre uten å bli videre imponert, så jeg var skeptisk. Knights of the Old Republic har handling rundt 2000 år før filmene og har skapt sin helt egne setting innenfor universet (jeg ble overlykkelig da jeg forstod at jeg slapp å se den stygge masken til Darth Vader. Jeg forstår at den har blitt et ikon, men det finnes grenser for hvor sjarmerende ond, mekanisk pusting kan bli)

Vampire the Masquerade: Bloodlines er et spill jeg fikk til bursdagen av Toni for noen år siden. Jeg følte jeg egentlig hadde vokst av meg hele facinasjonen for vampyrer og denslags, men jeg ga det en sjanse en uke jeg hadde fri. Nå, et par år etter, har jeg hele Buffy the vampire slayer på DVD og Kindred: the embraced, som er en lavbudskjetts tv-serie basert på samme univers som spillet er laget i. I et av de første oppdragene skal man drive ut et spøkelse fra et hotell tydelig inspirert av Stanley Kubrics the Shining, og man merker hele tiden hvordan Vampyrer med høyere rang manipulerer deg til å gjøre ting for dem mer enn å faktisk forlange eller betale deg for å gjøre det.

Portal er et puslespill. Et førstepersonskyter-puslespill. Man er bevepnet med "the Aperturer Science portable portal device" som skyter ut blå og oransje portaler. Man går inn den ene, og kommer ut gjennom den andre. Spillet har en god fysikkmotor, og det utnyttes til fulle. "Speedy thing goes in, speedy thing goes out" og så videre. Spillet har tre figurer av viktighet. Deg selv, som man bare kan se gjennom portaler. En kvinne i tyve-tredveårene i orange fangedrakt og med støtdempere på bena slik at hun skal kunne tåle store hopp. GLaDys, en datamaskin med en sarkastisk mørk streak som forteller deg om testene du skal gjennom ("Unfurtunatly, the next room is under maintenence, instead we'll use this shooting range course for battledroids. We apologise for the inconvenience.", "This room is unsolvable, please make no attempt to solve it"). Siste figur er "the aperture science weighted companion cube". Man får den i begynnelsen av et oppdrag, og skal ha den med seg gjennom hele oppdraget frem til slutten av det, da man får beskjed om å destruere den. Når man er ferdig med oppdraget, kommer man av og til innom rom hvor tidligere test-subjects har skriblet ned kjærlighetserkleringer til Companion Cube. ("The weighted companion cube will not leave you, betray you or say you're ugly, even tough you are", "The Aperture Science Weighted Companion Cube does not speak. However, should it do so, we advise you to disregard its advice."

Konsoll:

James Bond: Goldeneye er det eneste Førstepersonskyterspillet jeg virkelig liker. God historie, våpen man kan treffe ting med... hva er det å ikke like? Spilte det mye på Nintendo 64 sammen med Ivar hjemme. Til og med Flerspillerdelen er ok.

Legend of Zelda: Ocarina of Time er spillet jeg kjøpte sammen med min egen Nintendo 64. Fine historien og handlingen... ^_^

Final Fantasy 6-10. Spilte disse mye på sene kvelder og helger på Framnes sammen med Toni. Det vil si, jeg spilte FF, han spilte Planescape Torment, Fallout 2 eller noe i den stilen på PC, mens jeg satt med PS2-en hans. Det ble mye 80-tallsmusikk, og prating gjennom disse timene. Savner igrunnen det.

Super Mario 64 fulgte med Nintendoen min. Gøy! Målgruppen er sikkert hakket under der jeg ligger, men jeg liker å se på det mer som en klassiker med bred appel, og jeg er visst ikke den eneste som gjør det.

Aii... Det ble en mye lengre liste enn jeg hadde regnet med. Kanskje best jeg slutter nå.

Nei, vent. Funcom! Den Lengste Reisen og DLR: Drømmefall er fantastiske spill med god historie. Gameplay har noen svakheter, men ikke nok til å trekke ned den fantastiske historien og stemmegivningen. Dreamfall chapters kommer til å bli det første kapittelbaserte spillet jeg kommer til å spille. Når det kommer ut. En gang.