Om Spider-man og Jesus

Pakket en del i går kveld, siden jeg flytter i dag og sånn. Underveis mens jeg hev noen ting i pappesker dukket det opp. Den norske oversettelsen av Amazing Spider-man #499 og #500. Altså en jubeleumshistorie. Je pakket litt til før jeg la meg for kvelden, og begynte å lese. Historien handler om Edderkoppen som på grunn av en mystisk kamp mellom to store magikere blir slengt tilbake i tid og rom. Med hjelp fra mystikeren Dr. Strange kommer han til riktig sted, rom, dimensjon... hva man nå kaller det, men ikke til riktig tid. Han er utenfor tiden da Dr. Strange igjen kommer til unnsetning med å reise med Peter Parker/Spider-man gjennom viktige øyeblikk for å nå frem til sin egen tid. Hvilket betyr at Peter gjenopplever noen av de verste øyeblikkene i livet sitt, og en nesten uendelig mengde slåsskamper. Rett etter at han blir tvunget til å gjenoppleve den dagen Gwen Stacy, den første store kjærligheten blir drept, blir det for mye. Han legger seg ned og orker ikke mer. Han føler han har sviktet gjennom hele sitt liv som superhelt, latt folk han er glad i dø, og lurer på hva som er vitsen. Hvorfor gjør han det?

Da viser Dr. Stephen Strange, mystikeren, legen og psykologen seg i astralform, som er noe i nærheten av en dagdrøm for viderekomne. Han sier noe som gjør denne historien til en av de beste i senere tid. "vet du hva som er den største gaven noen kan få i sitt liv?" Peter bryr seg ikke, så Dr. Strange fortsetter: "Den største gaven er å få sjansen, bare en gang i livet, til å bety noe avgjørende for andre. Forstår du hvor mange gaver du har fått? Hvor mange ganger du har vært avgjørende?"

Nå skal det sies at jeg kanskje ikke er helt enig i påstanden om at dette er den definitivt største gaven noen kan få. Det er tross alt bare en plass øverst, og mange om beinet. Men den er definitivt rangert høyt der oppe. Saken er at historien fikk meg til å undre. Har jeg vært avgjørende for noen? Kan jeg påstå at jeg har fått denne gaven, og i såfall, hvor mange ganger? Spørsmålet var stort, og jeg tenkte over det til jeg fikk vondt i hodet. Jeg har gjort en del, kanskje penset noen over på et spor de ikke ville tatt hvis ikke jeg var der som inspirasjon, det vet jeg ikke. Jeg liker å tro at jeg stort sett har vært en god påvirkning, og jeg vet om ett tilfelle hvor min innblanding har ført til at liv ble reddet. Så joda, jeg tror gaven er gitt meg.

Så lot jeg tankene vandre igjen. Hvem har vært avgjørende for meg? Foreldrene mine, naturligvis. Søstera mi. En kamerat som foreslo at jeg begynte på Framnes, en prest som kom inn i menigheten hjemme og startet opp ungdomsarbeid når jeg var konfirmant, og mange flere. Med mye tenkning, eller egentlig ganske lite tenkning, da koblingen egentlig ikke var så vanskelig, kom jeg frem til Jesus. Jesus er, som sikkert de fleste som leser dette (hei mamma) allerede har forstått, den største gaven noen kan få. Til gjengjeld er han i følge Dr. Strange den største mottageren av store gaver som noengang har vandret på planeten.


Bare en tanke.