Jeg har en innrømmelse å komme med. Jeg spilte aldri Baldurs Gate i dennes storhetstid. Faktisk har jeg bare såvidt testet spillet mye senere, og må innrømme at det, etter hva jeg kan se, ikke har holdt seg like godt som for eksempel Fallout fra samme tidsperiode, til tross for et regelsett og setting hentet fra Dungeons and Dragons Forgotten Realms. Jeg har derfor ikke snoe spesielt forhold til Biowares barndom, men anerkjenner at de allerede da var dominerende i den vestlige digitale rollespillarenaen.
Det første spillet deres jeg spilte var Star Wars: Knights of the Old Republic. George Lucas hadde nettopp ødelagt all kredibilitet Star Wars hadde, med sin Prequel-triologi og de digitalt oppussede utgavene av den første triologien. I tillegg florerte det med spill som skulle utvide historien til Darth Vader, Anakin Skywalker osv. KOTOR var ikke et av disse. Handlingen foregikk 3000 år før Darth Vader fantes, og Bioware hadde nærmest fritt spillerom for hva de kunne gjøre. Spillet gjorde at jeg fikk fornyet tiltro til universet, og jeg bestemte meg for å se den originale triologien, selv om den nå var digitalt oppusset, bare for å finne ut at det tross alt ikke var så ille likevel. Som Jedi i KOTOR kan man lege medhjelpere, påvirke motstanderes reflekser og evner til å angripe/forsvare seg, bruke lettsabel og forsvare seg mot andres "force"-relaterte krefter. Prisen man betaler for dette er at man, sammen med medhjelpere, ikke kan hoppe. En liten kant på en desimeter er en tilstrekkelig hindring hvis man ikke ønsker jedibesøk.
Prequel-triologien er en helt annen historie, men det får bli en historie til en annen gang.
Mass Effect er et annet Sci-fi spill, denne gang med en blanding av sktespill- og rollespillelementer. I Star Wars har man lyssabler (eller lettsabel, som de ble oversatt med langt tilbake i tiden), mens i Mass Effect hadde man ikke helt den samme unnskyldningen til å legge opp et nærkampssystem, så det ble med skytingen. Selv om man kunne supplementere med hacking av motstanderens utstyr og telekinetiske evner. Med et flott nytt univers, en historie verdt en actionfilm og et godt system både for samtaler og kamp, ble dette også lett en favoritt. Men som med Jediene. Hacking og telekinese har sin pris. I fremtiden kan man alt, bortsett fra å hoppe. Det vil si... innimellom kjører man et utforskingsfartøy. En bil, i mangel på et bedre navn. Den kan hoppe. Du verden som den hopper!
Dragon Age: Origins er siste mann ut. Dette ligger mer i fantasy-sjangeren, og er i følge mange Baldurs gate slik det ville sett ut hvis det var laget i dag. Og det er bra. Mens mange spill opererer med en moralsk skala som begrenser seg til snill handling/slem handling, er Dragon Age mer komplisert. Alle valg man tar påvirker verdenen i en eller annen retning, og utviklerne må vite hvilke valg som er riktige (see what i did there?). Av persontyper har man de klassiske 3. Soldat som tåler bank, tyv som gir bank og magiker som sørger for at de to andre får en lettest mulig jobb. Det er nesten litt for mye å forvente at de skulle kunne hoppe i tillegg.
Så hver gang jeg har spilt meg lei, eller blitt ferdig med et Bioware-spill og savner et spill hvor man hopper, tenker jeg tilbake på framnes-dagene da vi spilte icy tower. Der gjør man ikke annet.
